Lisboa er lengselens, melankolien og nostalgiens hovedstad. Jeg var spent på om jeg ville lengte tilbake til denne byen etter mitt første møte med den.

Miradouro da Graça

Fra Miradouro da Graça kan du nyte utsikten i ro og mak. Foto: Sveinung Berntsen

Jeg hadde store forventninger til mitt første møte med byen Lisboa. Byen som har fostret forfattere som, den litt mytiske, Fernando Pessao og nobelprisvinneren José Saramago. Byen med de store oppdagerne. Herfra oppdaget Vasco de Gama sjøveien til India, og som følge av det ble Portugal en stormakt og Lisboa Europas største havn og senter for handel med krydder, sukker og tekstiler. En storhet og makt de mistet under den spanske okkupasjonen. Byen som ble rasert av 3 jordskjelv, og en påfølgende tsunami og branner, den 1. november 1755. Det raserte byen totalt. Man regner med at 17 000 av 20 000 bygninger ble ødelagt som følge av naturkatastrofen og tallene på omkomne varierer mellom 15 – 70 000 mennesker.

Da jeg fortalte en medstudent at jeg var på vei til Lisboa, sa han etter en liten tenkepause: «Det er fin by. Trist, men absolutt veldig fin.» Tristheten i Portugal har et eget navn: Saudade. Umulig å oversette direkte da hverken melankoli, nostalgi eller lengsel er helt dekkende. Saudade er alt dette og samtidig noe mer, den endrer betydning etter hvem du spør.

Denne lengselen og melankolien finner du i Pessoas uferdige mesterverk Uroens bok. Han forteller i boken at da han kom til Lisboa første gang var det en i leiligheten over han som stadig spilte skalaer på pianoet. Når han minnes det han kaller erindringens lyd skriver han at: «… invaderes jeg av et vemod som er diffust, angstfylt og mitt. Jeg gråter ikke over tapet av min barndom; jeg gråter fordi alt, som barndommen, er tapt og mistet.»

Fado – lengsel i ord og toner

Ikke minst uttrykkes denne ubestemmelige nostalgien i den portugisiske nasjonalmusikken Fado («skjebne», som har sitt utspring i bydelen Alfama). En Fado-opptreden skal følge en fast oppskrift: En sanger med en eller to gitarister fremfører sine sanger foran et lite publikum, enkelt lyssatt av stearinlys. Teresinha Landeiro, en kjent Fado-sanger, beskriver musikken slik: «I Fado synger vi om livet. Du kan ha saudade etter en tid eller en person. Det kan være en bestefar som har gått bort, eller en kjæreste som har vært utro. Saudade er tristhet blandet med den lille gleden over å minnes gode ting. Men tristheten er alltid den sterkeste følelsen.»

Grafitti og Fado. Begge deler setter sitt preg på byen. Foto: Sveinung Berntsen

Utsikt fra leiligheten i Baixa. Foto: Sveinung Berntsen

Kuldegrader, passproblemer og en vakker innflyging

Vi reiste tidlig lørdags morgen lørdag 20/10. På Østlandet hadde det vært kuldegrader i løpet av natten og man var nødt til å skrape is av bilvinduene. For noen av oss var avreisetidspunktet så tidlig at vi valgte å ta inn på Gardermoen Airport Hotel dagen i forveien. Noe vi ikke angret på. I stedet for å stå opp 03.00, kunne man stå opp over en time senere, slippe å lage sin egen frokost og bli hentet rett uten for hotellobbyen. Dessuten har de parkeringshus med rimelig døgnpris. Våre venner reiste fra Oslo, og det må ha gått litt fort i svingene, da vår reiseleder hadde kjørt fra passet sitt. Heldigvis er Sveinung er mann kjent for sin stoiske ro og han fikk ordnet et nødpass i god tid før innsjekking.

Å komme flygende inn over Lisboa er vakkert. Spesielt når været spiller på lag og byen bades i sollys fra en blå himmel. Man kommer inn der elven Trejo møter Atlanterhavet og følger elven innover et stykke før man lander på Portela Airport, som ligger bare 7 kilometer fra bykjernen. I det man går inn for landing får man panoramautsikt over deler av byen. Siden flyplassen ligger nær sentrum er det enkelt å komme seg til bykjernen. Vi vil faktisk anbefale taxi, da vi ikke betalte mer en 8-9 euro inklusive tips for 4 personer. Enkelt, effektivt, billig og man blir kjørt til døren til sitt overnattingssted.

Å komme flygende inn over Lisboa er vakkert. Spesielt når været spiller på lag og byen bades i sollys fra en blå himmel

Leiligheten og bydelen Baxia

Vår leilighet lå svært sentralt plassert i en bydel de fleste guider vil definere som Baxia. Skal man være mer korrekt heter området Mouraria. Det var her Maurerne fikk lov til å bo etter etter den kristne gjenerobringen av Lisboa i 1147. Det var en bydel i forfall, men fra 2009 er det utført flere store renoveringer av området, som igjen har gjort denne delen av Lisboa mer attraktiv både å bo i og besøke. I dag regner mange denne delen som Lisboas «Chinatown» da bydelen domineres av innvandrere fra Bangladesh, India, Kina og Pakistan.

Vår leilighet lå tvers over torget Martim Moniz der matmarkedet Mercado de Fusão holder til. Et upretensiøst og laidback matmarked hvor man kan kjøpe billig og enkel mat fra alle verdens hjørner. Det var dessverre lite aktivitet der under vårt opphold, bortsett fra ivrige morgentrimmere som både danset og praktiserte Tai Chi. Fra stuevinduet hadde vi flott utsikt til São Jorge borgen, som ligger majestetisk på en av de 7 åsene Lisboa er bygget på. Rett ved leiligheten ligger også Hotel Mundial med sin kjente Rooftop Bar: en cocktailbar med panoramautsikt over byen. Og trikkestoppet for den kjente Trikk 28. Som alle byguider hevder du  ta for å oppleve Lisboa. Der er vi nok litt uenige med majoriteten! Mer om det senere…

Rua Augusta – turistfelle med god mat

Vi ankom et solfylt og varmt Lisboa tidlig og hadde noen timer å slå ihjel før vi fikk sjekke inn i leiligheten. Behovet for et solid kaloriinntak var påtrengende for alle reisende, vi ble derfor raskt enige om å finne den første og beste restauranten i umiddelbar nærhet. Fire mennesker med sult i blikket, og hver sin trillekoffert i høyre hånd, vandret målbevisst inn den lille sidegaten Rua Barros Quiros, kjapt forbi São Domingos Square og Rossio Square, ned til gågaten Rua Augusta. Øverst i gaten ligger restaurantene på rekke og rad med sine gateserveringer og innkastere som ivrig forsøker å overbevise deg om å spise på akkurat deres sted.

Sultne som vi var satte vi oss ned der servitørene var ivrigst og blidest. Og vi må være ærlig: Måltidet var ikke det beste vi har spist, men heller ikke det verste. Pizzaen var ok og rekene falt i smak. Men prisen derimot var drøy! Og derfor kvalifiserer det til å bli definert som en turistfelle. Du får mye bedre mat billigere andre steder i Lisboa.

Is på italiensk vis

Med min nyanskaffede «Lommekjent Lisboa» fra Lonely Planet i hende, gikk jeg i gang med å utforske nærområdet. Og til min store glede registrerte jeg at de hevdet at muligheten for å innta Lisboas beste, italienske is var i umiddelbar nærhet. Mens de andre ble sittende å nyte solen og varmen, gikk jeg målrettet på isjakt. Og etter et par hundre meter dukket kaffe- og isbaren Amorino opp. Et stilig sted med et vel gjennomtenkt konsept (økologisk og veganvennlig), deilig is og god kaffe. Faktisk det eneste stedet som umiddelbart forsto hva du ønsker å drikke når du bestiller en Americano. Vi kan anbefale den italienske spesialiteten Affogato al Cafe, en kombinasjon av espressokaffe og vaniljeis.

Italiensk is på Amorino. Foto: Sveinung Berntsen

Elevador de Santa Justa sett fra terrassen . Foto: Sveinung Berntsen

Rossio sett fra utsiktsplattformen. Foto: Sveinung Berntsen

Elevador de Santa Justa

På vei nedover Rua Augusta så jeg i sideblikket den 45 meter høye Santa Justa heisen, som ligger inn en sidegate fra Rua Augusta. Dette er igjen en typisk «bucket-liste» attraksjon i Lisboa: Noe alle tenker de bør gjøre for virkelig å oppleve Lisboa. Og når alle tenker dette, blir køene ditto lange! Spørsmålet du bør stille deg er følgende: Er det den korte turen i den litt skranglete og rustikke heisen du er ute etter, eller er den fantastiske utsikten fra utsiktsplattformen på toppen? En tur/retur billett med heisen koster 5,15 €. I tillegg må du betale 1, 50 € for å komme opp på utsiktsplattformen. Og køene kan være utrolig lange, så sant du ikke er en ivrig morgenfugl.

Anbefaler å kjøpe en drink eller en kaffe og legge seg ned på en av strandstolene når solen går ned over Lisboa. Magisk!

Hvis du ønsker å spare tid og penger (du må betale for å komme opp på utsiktsplattformen) gir vi deg vårt beste insider tips: Bare gå 20 meter forbi selve heisen inn i gaten Rua de Carmo. Litt skrått til høyre ligger en litt unnselig smykkebutikk hvor det skjuler seg en heis som tar deg opp til inngangen til gangveien til utsiktsplattformen. Helt gratis! Sveinung og jeg tipset en ganske fortvilet småbarnsfamilie fra Frankrike, som sto langt bak i køen til heisen, om denne muligheten. Takknemligheten fra moren var nesten til å ta og føle på i det hun sa adjø med et slengkyss. Sveinung og jeg har aldri følt oss så ridderlige!

Kirkekaffe med utsikt

Utsikten fra plattformen er derimot upåklagelig! På tross av sine beskjedne 45 meter er det kanskje den beste utsikten over Baxia distriktet opp til slottet, og mot Alfama og Sè katedralen. En liten advarsel: Man kan måtte sloss om plassen med fnisende japanske turister med selfiestenger. Rett ved ligger ruinene av Igreja de Carmo, en kirke hvis tak raste ned over en fullsatt kirke under jordskjelvet i 1755. Nedenfor ruinene er det en 1500 kvm stor terrasse med fin utsikt over takene i Pombaline sentrum. Anbefaler å kjøpe en drink eller en kaffe og legge seg ned på en av strandstolene når solen går ned over Lisboa. Magisk!

Castelo de São Jorge og området rundt

Dessverre drøyde det med å få tatt over leiligheten, men vi fikk gjort avtale om å få droppet koffertene våre der. Etter å ha skrevet under nødvendige skjemaer, vendte vi nesen mot Castelo de São Jorge.

Damene i følget bestemte seg for å ta det litt rolig; og fant sin plass på Bar das Imagens som ligger fint plassert på hjørnet av Calçada Marquês de Tancos og Costa do Costelo. Rett ved ligger også Zambeze, en restaurant med retter fra Mosambique og Portugal og en fantastisk takterrasse med utsikt over Baxia og elven Trejo. Mennene, i kjent norsk oppdagertrang, bestemte seg for å utforske selve slottet og de mange trange smågatene rundt.

Bar das Imagens.  Inngangen til Zambeze til høyre i bildet. Foto: Sveinung Berntsen

En av de mange sjarmerende smågatene i slottsområdet. Foto: Sveinung Berntsen

Før vi reiste nedover til Lisboa, tenkte vi at dette må være en fin tid å besøke byen. I slutten av oktober kan det da ikke være så utrolig mange turister i byen? Men der må vi ha tatt grundig feil. Ved inngangen til borgen ble vi møtt av synet av lange køer av mennesker som av en eller annen grunn hadde tenkt å gjøre det samme som oss. Noe som gjentok seg på alle de mest kjente turistattraksjonene i byen. Skal du besøke denne borgen, noe du absolutt bør gjøre, bør du komme tidlig eller sent for å unngå å stå i kø og sloss om de beste plassene ved utsiktspunktene. Slitne som vi var, ga vi opp og vandret rundt i smågatene i området.

Innerst i en av disse smugene dukket kirken Torre de Igreja opp, som skryter av fin utsikt til en mye lavere pris en Castelo de São Jorge. Og det uten kø! Det kunne vi rett og slett ikke motstå. Hva med utsikten? Jo da, den var ganske fin i retning Vasco de Gama-brua og Alfama, men man må sloss med tre kirkeklokker om vindusplassen.

Borgen og området rundt er sjarmerende og noe vi vil prioritere å utforske mer neste gang vi besøker byen. Det er i disse trange smugene man ofte oppdager de mest spennende butikkene og sjarmerende kaféene.

Igreja de São Vincente de Fora. Den runde kuppelen tilhører Panteão Nacional. Foto: Sveinung Berntsen

Litt glissent med folk, men Xapuri bød på en veldig bra opplevelse. Foto: Sveinung Berntsen

Fire nordmenn og jakten på en restaurant

Av vår vertinne ble vi anbefalt et matmarked som skulle ligge nede ved elven Trejo. Vi gikk ned Rua Augusta, under Lisboas egen triumfbue Arco de Vitória og ut på den flotte plassen Praça do Comércio, selve hjertet av Lisboa. Herfra fulgte vi strandpromenaden langs Trejos bredd i retning Belém, der markedet skulle befinne seg.

Vi fant en bygning med noen restauranter, men ikke noe som liknet det bildet vi hadde av et matmarked. Forvirret, og sultne som vi var, steg frustrasjonen en del i reisefølget. Heldigvis viste Sveinung lederskap! Resolutt tar han fram mobiltelefonen, åpner Tripadvisor-appen og finner en restaurant i nærheten med en god score. Med Sveinung og mobiltelefonen hans i front, beveget vi oss vekk fra elven og opp mot bydelen Chiado og restauranten med det eksotiske navnet Xapuri.

Det viste seg å være et lykketreff. Restauranten ligger i en flott historisk bygning i gaten Rua Duques de Bragança, som er på ruten til trikk 28. Restauranten har en liten, men spennende, meny bestående av forskjellige småretter. Rettene er delt inn i tre kategorier: Vegetar, fisk og kjøtt. Selv om vegetarretten ikke var all verden, var derimot kjøttrettene det. Vi forsøkte oss på svinekjake med søtpotetpure og oksehale med basil pesto. Begge rettene smakte fortreffelig. Hyggelig vertskap og god service gjorde også kvelden til en gjennomgående positiv opplevelse.

Gode og mette begynte vi på veien tilbake til leiligheten. Lisboa er en livlig by om kvelden. Gatemusikanter som spiller alt fra sødmefylte fadosanger til funky rytmer med full blåserekke, er overalt i byen. Etter å karret oss forbi dopselgerne ved Rossio Square (noe de gjør åpenlyst, men diskret), roet vi oss litt ned i leiligheten. Neste dag skulle vi utforske Sintra med en lokal guide, og det visste vi ville komme til å bli en lang dag fullt av inntrykk. Så denne dagen ble det tidlig kvelden.

I neste artikkel skal vi dele med dere våre erfaringer fra bydelen Alfama, trikk 28 og en fantastisk indisk restaurant. Følg med!

Du kan lese om våre opplevelser i Sintra her.

Støtt oss - benytt våre partnere